Menu

Historier om gaupa

  • Skrevet av 

 

Gaupa har vært en del av norsk natur i uminnelige tider. I den norrøne gudelæra fortelles det at gudinnen Freya kjørte i en vogn forspent med to katter. Men tamkatten kom til Norden først etter jernalderen, så vi kan nok ganske sikkert gå ut fra at det ikke var «huskatt», men gauper som var trekkdyr for Freya. 

 

I tidlige tider opererte man med tre slags gauper. Ulve-gaupe, reve-gaupe og katte-gaupe. Det var fargen på gaupen samt størrelsen som avgjorde hva det var for slags gaupe. Og Pontoppidan sier at skinnet av katte-gaupen var mest verdifullt. Katte-gaupen lignet svært på tigeren både i farge og tegninger. Både Peder Claussøn Friis i 1599, og presten Hans Strøm i 1762, holdt på at det var flere typer gaupe. Dette er det nå gått helt bort fra. Undersøkelser har vist at farge og tegninger kan variere kraftig innen samme ungekull. Ellers hadde man den formening i eldre tider at gaupa hadde et svært godt syn, ja så godt så gaupa at den kunne se gjennom både trevegg og mur. At gaupa hadde så godt et syn hadde blitt til et ordspråk i følge professor Rasch i 1845. At sør-europeerne også kjente til gaupa bevises ved at den romerske admiralen Plinius den eldre har en litt utrolig oppdagelse. Han skriv i sitt historiske verk «Naturlalis Historia» at gaupa graver sin urin ned i jorda. Der ligger den og godgjør seg og blir til edelstenen lyncurium. Denne edelstenen fløt etter hvert ut i elver og havet, og kunne dukke opp hvor som helst i verden. Denne Plinius den eldre var som sagt admiral i den romerske flåte. Og han døde under et forsøk på å hjelpe befolkningen under vulkanen Vesuvs utbrudd i år 79, der Pompeii og Herculaneum ble ødelagt

 

Gaupa kom med blant de dyr det ble betalt premie for i 1845, og premien var den samme som for ulv og bjørn, 25 kroner. Senere ble det lokalt høye premier i enkelte fylker og distrikter. I de første åra ble det skutt gauper i alle landets fylker så nær som i Finnmark og Troms. Inntil 1879 ble det totalt skutt mellom 100 og 150 gauper i året på landsbasis.  Gaupebestanden ble da sterkt redusert, og for å nevne tiårsperioden 1922 til 1931 ble det gjennomsnitt betalt skuddpremie for 10 gauper i året. Gaupeskinn var svært verdifulle skinn, og de som solgte skinn var også opptatt av å gjøre skinnene mest mulig verdifull, ikke alle metoder var like ærlige. I følge Pontoppidan var et gaupeskinn verdt like mye som 10 mårskinn på 1500 tallet. Og når et mårskinn var like mye verdt som en ku, kan vi vel selv tenke oss verdien av en vellykket gaupejakt. Og en tid forlangte kongen at alle gaupeskinn skulle selges til ham. Ellers skriver presten Hans Strøm i 1762 at gaupa er lettest å jakte på om høsten, for da var gaupas klør så ømme at den ikke gjorde nevneverdig skade. Klørne til gaupa var for øvrig sett på som lykkebringende både mot sykdom og trolldom. I sær skulle gaupeklør hjelpe mot fallesyke. Hadde man kløe skulle man brenne gaupeklør og smøre asken utover stedet hvor det kødde. Det ble til og med hevdet at gaupa fikk kjeften ut av ledd ved voksende måne, så også dette tidspunkt var ypperlig for gaupejakt.

 

Gaupa er et utpreget rovdyr, som til og med ulven kan ta seg i vare for. I eldre fortellinger finnes mange beskrivelser hvor kamp mellom varg og gaupe endte i gaupas favør. Da må det kanskje legges til at mot en ulveflokk må nok gaupa trekke opp i første og beste tre, mens mot en enkelt ulv har hun svært gode odds. Ulv og hund har en måte å gi til kjenne at de overgir seg når de har lagt seg på ryggen. Det er i denne stillingen gaupa er farligst. Vargen misforstår signalet og kaster seg over gaupa, som har trukket bakføttene helt framover, for så og nærmest flå mageskinnet av den angripende vargen. Kampen er over. Fortsmester Hagemann forteller i 1901 at tradisjon i Finnmark var at samene viste stor glede når de oppdaget gaupespor. For da ble det kamp, og gaupa var den sikre vinner, gaupa ga seg ikke før ulven var død.

 

Kjøttet av rovdyr blir ikke i alminnelighet sett på som menneskemat. Men kjøttet av gaupa ble av noen sett på som meget godt. I Mellom-Europa ble gaupekjøtt i mellomalderen og langt fram i vår tid funnet verdig som herrekost av de kongelige. Gaupekjøtt var også virksomt mot sykdom, som for eksempel lindret det forstuing og hjalp mot svimmelhet. En kan se av de brev danskekongene sendte til sine embetsmenn i Norge at gaupeskinn, eller losseskinn som de den gang kaltes, var av de pelsvarer som spesielt skulle skaffes, og som kongen skulle ha forkjøpsrett på. Men at fangstmennene ikke lystret alltid ser vi hos Peder Claussøn. Han forteller at :» Katte-gaupen ere den gieffeste af alle Losser, saa at it Schind kand vell gielde hoes Kiøbmanden henved 18 eller 19 Daller, oc maa ingen Bonde dem sælge til andre end Fougder oc Befalings-mend, doeg schier oftte lige vell.»

 

Til slutt må vi ta med en litt utrolig historie fortalt av Alfred Edmund Brehm, der han i «Pattedyrenes Liv» i 1873 skriver at det hender at gaupa graver hull i dyretråkk og stier der dyr pleier å gå. Dette som en slags dyregrav. En gang var den ikke helt ferdig med sin «dyregrav» da en geitebukk passerte. Bare hodet på gaupa stakk opp over gravkanten. Dette så bukken og gikk til angrep. « ------ Støtte sine horne saa veldig paa denne Voldsmannen at han laag død i sin selvgiorte Grav.» Samtidig advarer Brehm mot denne «Vildkatten», for blir den såret er den virkelig farlig. « ---- thi bliver den kun saaret  styrter den med fraadende gap ned paa Jægeren, slaar sine skarpe Kløer dybt i hans Kjød og bider sig fast uden at ville give Slip igjen.»

 

Kommentarer

Tilbake til toppen

LES OGSÅ

Følg oss