Tusenvis av hjortevilt dør årlig i trafikken

Kilde: Hjorteviltportalen

62 prosent av hjortevilt som ble påkjørt døde, enten direkte eller fordi de måtte avlives av dyrevelferdsmessige årsaker som en følge av skadene, viser tall fra Hjorteviltregisteret. Resten ble enten observert og vurdert til å ha unnsluppet sammenstøtet uten synlige alvorlige skader, eller de ble aldri funnet og utfallet er ukjent.

Andelen dyr som ble registrert død etter påkjørsler i 2019* var høyest blant rådyr med 69 prosent, mens tilsvarende tall for hjort var 54 prosent og elg 45 prosent. Forskjellene kan i stor grad tilskrives ulik kroppsstørrelse. Store dyr tåler mer, og dermed overlever de oftere sammenstøtet eller kommer seg unna.

– Det er viktig at alle påkjørsler registreres, også hendelser hvor dyret ikke er drept. Dette bidrar med nyttige data for å kunne kartlegge hvilke vegstrekninger som er mest utsatt for ulykker, og hvor det  kan vurderes å sette inn tiltak for å redusere antall sammenstøt mellom motorkjøretøy og vilt, sier forsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hvor blir hjortevilt påkjørt?

Han har vært med å forfatte den ferske rapporten Hjorteviltpåkjørsler i Norge. Her har forskerne undersøkt hvordan hjorteviltpåkjørsler fordeler seg i Norge de senere årene, basert på data registrert i Hjorteviltregisteret. Forskerne har også sett på i hva slags type landskap elg, hjort og rådyr blir påkjørt. De har sammenlignet områder med skog, jordbruk og bebyggelse, men også vegtyper og snøforhold.

Fordeling av påkjørsler for elg, hjort og rådyr i Norge. Data fra Hjorteviltregisteret i jaktårene 2012/2013 – 2016/2017.

Elgpåkjørsler får mye oppmerksomhet, fordi de koster mest både i form av skader på personer og materiell. Å fokusere på én art er likevel ikke nok om vi ønsker å finne de underliggende årsakene til at vilt blir påkjørt. Hjorteviltartene har ulike adferdsmønstre, de fordeler seg ulikt i landskapet lokalt og har ulik utbredelse nasjonalt. Derfor kan artene ha ulike risikoområder.

Tiltak på rett sted

– Å sammenligne de ulike artene gjør at vi kan skille faktorer knyttet til bestandstetthet og adferd hos dyrene fra faktorer som er knyttet til trafikkbildet. Dette er avgjørende for å øke presisjonen i risikovarslingen, og det gir også mulighet for å iverksette tiltak på steder der man kan redusere antallet påkjørsler for flere arter samtidig. Vi ønsker å gjennomføre flere analyser som kan fortelle mer om effekten av tiltakene , forteller Rolandsen.

Modellene forskerne bruker viser at faktorene som fører til at vilt blir påkjørt er sammensatte. Forskjellige former for landskap påvirker risikoen for påkjørsler ulikt mellom arter og mellom sesonger. Geografisk variasjon i utbredelse påvirker nødvendigvis risikoen for påkjørsel mest hos alle arter, fulgt av bestandstetthet. Økende tetthet gir høyere risiko for påkjørsler.<

Rådyr nær bebyggelse

Variasjon i typer landskap påvirker imidlertid artene ulikt. Elg og hjort, som beveger seg over store områder, hadde større samsvar mellom hva som påvirker risikoen for å bli påkjørt sammenlignet med rådyr, som er mer stedbundne. Risikoen for at elg og hjort skulle bli påkjørt økte jo større andel det var av skog- og jordbruksareal rundt punktet der påkjørselen skjedde, mens andelen bebygd areal var en viktigere påvirkningsfaktor for påkjørsler av rådyr. At rådyr er mest utsatt i bebygd areal og ved jordbruksarealer, skyldes at rådyret gjerne oppholder seg nærmere mennesker for å utnytte matressurser enn de andre artene gjør. Risikoen for påkjørsler av elg og rådyr økte  i kommuner med større snødybde, mens dette ikke var tilfelle for hjort. Det kan i hovedsak skyldes at hjorten har sitt kjerneområde i vest, der kystklimaet gjør at mer nedbør faller som regn.

Andel kollisjonspunkter for hver art der det innenfor en 100 meters radius finnes jordbruksarealer, skog eller bebyggelse. Figuren viser at elg oftere kjøres på i eller nær skog sammenlignet med hjort og særlig rådyr. Rådyr blir oftere påkjørt i jordbrukslandskapet og nær bebyggelse.

Størst risiko på riksveger

Samtlige arter var mest utsatt for påkjørsel på riksveger, tett etterfulgt av europaveger. Fylkesveger ga lavere risiko, mens kommunale veger var minst farlige. Dette skyldes  nok hovedsakelig en kombinasjon av trafikkbelastning og fart. Tiltak mot påkjørsler, som viltgjerder, virker antagelig også inn, siden disse er vanligere på større veger som europaveger.

For å lære mer om disse forskjellene må forskerne blant annet inkludere mer data om tiltak og  trafikkvolum på de ulike veiene. Dette finnes bare for et utvalg veier, og er ikke inkludert i denne studien.

– Kartene over relativ risiko for påkjørsel for hele det offentlige vegnettet viser at modellene våre i stor grad forutsier høyere risiko i områder der det forekommer mange påkjørsler. Dette tyder på at modellene kan bidra til  å si noe om hvor det bør vurderes å sette inn tiltak for å begrense antallet viltpåkjørsler, sier Rolandsen.

*Rapportering av fallvilt til SSB følger jaktåret 01.04.-31.03. De fleste kommuner registrer fallvilt fortløpende, men noen venter med registering av fallvilt til rapporteringsfristen nærmer seg. Antall fallvilttall for 2019 forventes å stige.